Torsdag 1.mai 1890 ble maidagen for første gang tatt i bruk som kampdag av arbeiderbevegelsen. I en rekke av Europas hovedsteder var det beleiringstilstander denne dagen. I Kristiania, i den første norske 1.mai-demonstrasjonen, ble det meldt om pent vær og 3 500 deltakere i toget fra Youngstorget til Tullinløkka. Parolen for dagen, over hele Europa, var 8 timers arbeidsdag.

122 år seinere samles vi fortsatt på 1.mai. Fordi det store prosjektet som ble påbegynt den gangen, å skape et samfunn hvor vi deler både makten og godene rettferdig, fortsatt ikke er fullført. I Norge ble de økonomiske forskjellene redusert fra 2005 til 2009. Det skyldes en progressiv skattepolitikk med SV i Finansdepartementet. De rike må bidra mer til fellesskapet enn før. Utviklingen er et brudd på trenden mot økende forskjeller, som vi hadde i Norge i to tiår før den rødgrønne perioden. Norge er et europeisk unntak. Rundt oss vokser ulikheten raskt. Danmark var det landet i Europa hvor forskjellen mellom rik og fattig økte mest fra 2007 til 2009, Sverige var nær toppen av samme statistikk.

Vi vet at små forskjeller bidrar til tillit mellom folk. Slike samfunn kan vise til bedre levekår, bedre helse og lavere kriminalitet enn land hvor klasseskillene er store. Derfor har jeg tenkt å gå bak paroler som vil bidra til å redusere forskjellene i Norge ytterligere, når jeg deltar på markeringene av 1.mai i Drammen, Lier og Hønefoss.

Skattepolitikken er årsaken til at forskjellene har gått ned, og kan fort bli en viktig grunn til at ulikhetene øker igjen. De nye vennene Venstre og Frp er enige om store skatteletter til de som har mest fra før. De vil fjerne formuesskatten og arveavgiften, og gjeninnføre nullskatteyteren i Norge.

Kanskje er det likevel kampen om framtidens arbeidsliv som vil avgjøre om vi skal leve i et samholdssamfunn eller et forskjells-Norge. SV vil over hele landet bruke 1.mai til å markere betydningen av faste ansettelser, og vår motstand mot løsarbeidersamfunnet. I 2005 gikk Høyre til valg med slagordet ”Trygghet for hus og hjem”. Det gjorde de etter å ha lagt fram endringer i arbeidsmiljøloven som åpnet for mer bruk av midlertidige ansettelser. Uten fast og full jobb sliter mange med å få lån som kan sikre et eget hjem. Mer midlertidighet endrer maktbalansen i arbeidslivet. Løsarbeideren har ingen trygghet, verken for arbeidsplass eller inntekt. Et arbeidsliv hvor slike forhold brer om seg vil øke de økonomiske og sosiale forskjellene i Norge.

Det er dette som gjør at SV har satt kampen mot EUs vikarbyrådirektiv så høyt. Vi frykter at NHO vil forsøke å bruke direktivet som brekkstang for å undergrave dagens begrensninger på midlertidige ansettelser. Det sterke engasjementet i fagbevegelsen mot direktivet skyldes virkelige erfaringer. Oslo Bygningsarbeiderforening og Rørleggernes fagforening foretok høsten 2011 en undersøkelse av forholdene på 36 byggeplasser i hovedstadsområdet. I snitt var en av to arbeidstakere innleid. Kun en av 36 byggeplasser hadde ikke innleid arbeidskraft.

For noen er løsarbeidersamfunnet allerede en realitet. Ikke bare på byggeplassene, men også blant høyt utdannede på universitetene og i mediene, blir faste ansettelser for altfor mange noe uoppnåelig. I kommunene er små deltidsstillinger og utstrakt vikarbruk en del av virkeligheten for svært mange, ikke minst innen pleie og omsorg.

Et regulert arbeidsliv er vårt beste forsvar mot økende klasseskiller. Truslene mot dette kommer i dag fra to hold. Fra EUs domstol og direktiver, som raskt endrer europeisk arbeidsliv i feil retning. Og fra vår hjemlige høyreside, som vil svekke både arbeidsmiljøloven og fagbevegelsen.

Parolene fra 1890 har for lengst blitt virkelighet. Det skal de vi samles under i år også. Store forskjeller er gift for et samfunn. Solidaritet og utjevning er våre vakreste mål.

Audun Lysbakken,

Leder i Sosialistisk Venstreparti

(Teksten står også på trykk i Klassekampens 1.mai-avis.)