Nå skal jeg reise til Pakistan igjen. Denne gangen for å motta en utmerkelse fra landets president ”for å ha bidratt til Pakistans beste i utlandet”. Ydmyk, og en smule stolt. Med meg i bagasjen har jeg 29 års erfaring fra det moderne Norge hvor første kvinne ble valgt til parlamentet allerede nøyaktig 100 år tilbake. Hvor statsråder felles fordi de bygger stabbur uten tillatelse. Hvor menn, sågar statsråder, tar pappapermisjon og skifter bleie. Hvor en muslim er visepresident i nasjonalforsamlingen.

Landet jeg skal reise til har også vært gjennom en markant utvikling de siste 29 årene. En kvinne ble valgt som statsminister for 23 år siden. Faktisk gjenvalgt. Landet er i dag en atomstat. Pakistan har i dag 143 universiteter med over en million studenter mot ett universitet med skarve 600 studenter når landet ble grunnlagt i 1947. Etter en lang periode med militærstyre ser også demokratiet igjen ut til å slå røtter.

Men samtidig har både Benazir Bhutto, landets første kvinnelige statsminister, Salman Taseer, guvernøren i Punjab, og Shahbaz Bhatti, den eneste kristne føderale ministeren, blitt drept. De siste to i løpet av kun tre måneder. Et i utgangspunkt liberalt land er nå preget avintoleranse, ekstremisme og vold.. En fersk undersøkelse viser at Pakistan kommer nederst på listen når det gjelde anseelse i verden, kun overgått av Iran og Nord Korea. Vanstyre og korrupsjon er utbredt. Ungdommer rømmer landet. Altfor mange ressurser må brukes på å bekjempe terrorisme som er i ferd med å rive landets sosiale fabrikk i stykker.

Så hva kan jeg, og alle andre europeere som er glad i Pakistan, bidra med? Jo, det første er å være ærlig og oppriktig i samtale med pakistanere. Vi må få pakistanere til å innse at landet sliter og at de selv må ta ansvar for egne valg. Mange av dem har vært fatale.

Pakistan er nødt for å definere seg selv på nytt, og på egne premisser. Den eksplosive befolkningsveksten i landet må temmes kraftig og raskt. Utdanning må prioriteres høyt og foran alt annet. Den offentlige skolen må erstatte madrasser hvor halvgale mullaer forkynner hat mot demokratiet, Vesten og minoritetene. En rettferdig fordeling av ressurser og et velfungerende skattesystem er sårt tiltrengt. Et land som sliter med utvikling har ikke råd til ikke å lå kvinnene delta i samfunnsutviklingen. Det trengs en grunnleggende reform, og holdningsendring, for at kvinner kan delta i samfunnet uten at de blir trakassert på hvert gatehjørne.

Min jobb blir at alt dette blir formidlet, utilslørt og respektfullt i møte med både myndighetene, pressen og unge studenter. En av dem jeg skal møte er den kvinnelige presidenten i den pakistanske nasjonalforsamlingen. Henne har Stortingspresidenten invitert til Norge. Dialogen og samtalen mellom mitt gamle og mitt nye hjemland er god og jevnlig. Den må være åpen, ærlig og respektfull. Uten at vi forteller sannheten om hverandre kan vi heller ikke komme videre.

Akhtar Chaudhry
Stortingets fjerde visepresident

Denne kronikken var på trykk i VG 23. mars 2011