Sosialistisk Vensteparti krever en umiddelbar stans i norsk deltakelse i de pågående bombetoktene mot Libya. Bombing bidrar ikke til å trygge situasjonen for den libyske sivilbefolkninga, men tvert imot til å forverre den. I stedet bør det innføres umiddelbar våpenhvile og forhandlinger mellom Al-Qadhafiregimet og opprørsledelsen i Benghazi, med megling i FN-regi. Målet må være å få Moammar al-Qadhafi til å oppgi makta og legge til rette for reelle demokratiske valg ved å gi al-Qadhafi en reell retrettmulighet hvor han kan beholde livet og sin personlige frihet.

De statene som har vært pådrivere for igangsettelse av den pågående militæroperasjonen har vært konsekvent avvisende til alle internasjonale framstøt for en forhandlingsløsning, seinest da dette ble fremmet av Russland under forhandlingene om den siste resolusjonen i Sikkerhetsrådet. Samtidig er det påfallende at de statene som har ivret mest for militær intervensjon mot Libya, ellers har vist seg som de mest konsekvente motstanderne av demokrati og menneskerettigheter i den arabiske verden.

Frankrike, som startet bombekampanja, tilbøy Tunisias mangeårige diktator, Zain al-Abidin bin Ali, soldathjelp for å slå ned opprøret i en tidlig fase. Heldigvis valgte bin Ali å takke nei til tilbudet og reiste i stedet i eksil. Frankrike er også en nær alliert av militærdiktaturet i Algerie, som er på høyde med al-Qadhafi-diktaturet i forhold til forfølgelse, fengsling og tortur av opposisjonelle.

I den arabiske Ligaen har det vært Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emirater og Qatar som har vært pådrivere for en FN-resolusjon som åpner for militærintervensjon i Libya. Samtidig har disse statene intervenert militært i nabolandet Bahrain på det sittende regimets side mot demokratibevegelsen. Dette skjer uten noe FN-mandat. Disse landenes opptreden går ikke ut fra humanitære motiver og betyr heller ingen støtte til de demokratiske kreftene i Midtøsten. Det faktiske forholdet er at bombingen av Libya gjennomføres av en allianse av NATO-land og konservative krefter i Midtøsten. Dette vil øke disse kreftenes innflytelse over hele Midtøsten og reelt være et hinder for videre demokratisering.

Også sterke krefter i Vesten frykter at den demokratiske bølgen i den arabiske verden skal spre seg til de oljerike statene. Folkeopinionen i arabiske land er sterkt kritisk til USA og Vesten på grunn av støtten til Israel. Samtidig kontrollerer arabiske land rundt 50 prosent av all verdens gjenværende olje. USA og Israel og deres allierte har derfor god grunn til å frykte at demokratiske regjeringer i oljerike arabiske land vil bruke denne oljemakta til å presse Vesten til å endre sin politikk.
Når det er vestlige gamle kolonimakter og nære allierte av USA som sammen med de arabiske monarkiske diktaturstatene leder an i krigen mot Libya, forsterker det grunnlaget for å avvise krig og bombing som metode. Dersom al-Qadhafi presses til å fratre gjennom internasjonalt diplomati og forhandlinger, åpnes veien for reelt demokrati i Libya. Dersom al-Qadhafi i stedet nedkjempes militært gjennom utenlandsk intervensjon, er det derimot mer sannsynlig at det libyske folket aldri vil få demokrati, men i stedet et nytt undertrykkende diktatur, støttet av utenlandske makter.

SV har ingen tro på militær intervensjon som middel til å sikre demokrati og rettigheter for folkemassene omkring i verden. Ingen krig som har vært ført i vår tid med denne begrunnelsen har ført til gode resultater. I særdeleshet viser krigene i Afghanistan og Irak at man ikke har hindret langvarig ufred og store menneskelige lidelser, men snarere har bidratt til dette. Heller ikke har man lykkes i å stabilisere et regime som sikrer demokrati og rettigheter. Vi har ingen garanti mot at vi vil få en lignende utvikling i Libya. SV deler bekymringene som Tyskland, Russland, Kina, India og Brasil har ytret i denne forbindelse. På denne bakgrunn ønsker ikke SV at Norge deltar med noen støtte til den pågående intervensjonen i Libya.