Samtidig har vi hatt forsøk på en planøkononomi. Trass i særlige historiske omstendigheter gir erfaringene fra Øst-Europa to allmenne lærdommer: For mye makt samla på et sted undergraver demokratiet. Planlegging blir et våpen for en elite med kommandoøkonomi som resultat. Makten til den herskende politiske klassen hvilte på den sentrale planen, som med sine mange små forgreininger virka til å passivisere befolkningen og hindre samvirke nedenfra. Kommandoøkonomien hadde dessuten vansker med å hente inn og behandle informasjon om behov for varer, lagerhold, produksjonskapasitet m.v. Dette førte bl.a. til at mange produserte varer ikke ble etterspurt, samtidig som mange etterspurte varer ikke ble produsert. Trass i de muligheter databehandling gir, er en moderne økonomi så sammensatt at det er grenser for hvor mye informasjon ett planleggingssenter kan ta inn og hvor mange beslutninger som kan fattes uten at senteret blir overbelastet.

Heller ikke i vårt land har statlig eierskap uten videre gitt folkemakt. Hverken marked eller byråkrati gir aleine løsninga. Vi må arbeide fram mot en treleddet økonomi med offentlig virksomhet, privat virksomhet og en tredje sektor, bygd på samvirke og frivillig organisering.

Retning: Demokratisk styring og sjølforvaltning

En økonomi som tar hensyn til økologi må være bevisst styrt. Derfor må demokratiske, folkevalgte organer ha størst økonomisk makt og bestemme hvilken plass og oppgaver andre deler av økonomien skal ha. En forutsetning er at det finnes kompetente planleggingsorganer, der både økonomisk og økologisk kunnskap er representert. En annen forutsetning er at flere enn planleggere og politikere engasjerer seg i planleggingen.

De store og tunge bank- og kredittinstitusjonene skal være i offentlig eie. Utover dette er det rom for andre eierformer i samvirkeregi. Stat, fylker og kommuner kan eie og drive nøkkelbedrifter dersom disse er av spesiell samfunnsmessig interesse. Utover dette er det rom for andre eierformer som samvirke og privat eie. Det offentlige skal stå for nødvendig infrastruktur - post, telekommunikasjoner, jernbaner, energi- og kraftforsyning o.l. Områder som sosial trygghet ved alderdom, sykdom og arbeidsløshet, helse, skole og deler av kulturfeltet skal være et offentlig ansvar. Virksomheter som er "fristilt" eller privatisert kan føres tilbake til offentlig eierskap. Offentlig planlegging skal legge økonomiske rammer ved å styre penge-og valutamengde, regulere kapitalbevegelser, fastsette økologiske og sosiale krav til næringslivet, avvise former for produksjon som er økologisk uforsvarlige og stille opp direkte produksjonsmål for områder som er samfunnsmessig avgjørende. Mange behov må dekkes ved direkte offentlig fordeling. Miljøavgifter bør brukes for å bremse uønska forbruk. Men fordi disse kan slå usosialt ut, må de oppveies med tiltak som sikrer ei sosialt rettferdig fordeling.

Markeder kan dekke visse oppgaver. De gir bl.a. opplysninger om folks ønsker. Uten markedsinnslag i økonomien kan mye bli produsert unødig. Enkeltpersoner må velge forbruk etter egen smak, innenfor de grensene økologi og sosiale hensyn setter. Forbrukernes rett til å kjenne til varenes innhold, helse- og miljøkonsekvenser og levetid, er et viktig prinsipp. SV går derfor inn for omfattende ordninger for merking og tilrettelegging av vareinformasjon. Utfordringene er å regulere og begrense markedene, for å unngå konkurranse som presser fram sosialt og miljømessig skadelig vekst.

Samvirke, gjensidig hjelp og frivillig virksomhet, vil danne en tredje sektor i økonomien. I en økonomisk sektor bygd på sjølhjelp og gjensidighet kan folk delta likeverdig og aktivt. De som bruker et boligområde, en butikk eller et innkjøpslag eier og styrer det også på like fot. Samvirke bygger på en solidarisk egeninteresse.

Vi har en sterk samvirkebevegelse i vårt land. Den omfatter bøndenes og fiskernes salgs- og produksjonsorgnaisasjoner og forbrukersamvirket. Sammen har de bygd opp et forsikringsselskap. I større byer har boligkooperasjonen historisk sett stått sterkt - og store deler av boligmarkedene må igjen føres over fra privat til kooperativ produksjon og omsetning. Det er en sentral oppgave for Sosialistisk Venstreparti og SVs medlemmer å bidra aktivt til å styrke og viderutvikle samvirketiltak, også gjennom våre egne forbruksvalg. Uten en aktiv medlemsinnsats og ideologisk mobilisering vil samvirkeorganisasjonene fungere som andre markedsretta konserner.

Foretak kan også bygge på sjølforvaltning, i form av sjølstyrte samvirkebedrifter eid av de ansatte, ved stiftelser eller ved at folk lager og styrer egne jobber. I en demokratisk styrt økonomi vil slike virksomheter ha større muligheter; mens de trues med å slås ut under kapitalistisk konkurranse.

Det trengs uformelle nettverk for bytte og dugnad. Og det trengs et mangfold av sammenslutninger der folk i fellesskap driver økonomisk virksomhet for å dekke sine behov. Samvirkeorganisering kan gi sosial service i nærmiljøet. Eksperimenter med sentraler der varer, hjelp og andre tjenester byttes, må oppmuntres. Fra statens side må det blant annet finnes gunstige skatteregler, som stimulerer deltakerne til å bevare det kollektive og ikke-kommersielle preget. Samvirket hjelpes fram ved en egen rammelov og eget forskningsinstitutt.

Men denne samvirkeøkonomien kan ikke løse alle oppgaver: Noen faller utenom. Og tredje sektor må finansieres også ved å selge produkter eller ved tilskudd fra det offentlige.

Ingen økonomisk form er problemfri. En sosialistisk økonomi må leve med indre spenninger mellom sine tre deler og mellom lokal sjølforvaltning og sentralt bestemte mål. Et samfunn i Norge som utvikler seg i sosialistisk retning, vil dessuten lenge leve med større kapitalistiske bedrifter, også med avleggere av de store internasjonale selskapene.

For å bekjempe kapitalens makt trengs demokratisk styring - og folkemakt nedenfra. Arbeidstakerne må slåss for makt i arbeidet og på arbeidsmarkedet. Gjennom landsomfattende avtaleverk og lover skal fagbevegelsen og de enkelte arbeidstakere sikres utvida rettigheter og virkeliggjøre bedriftsdemokratiet. Arbeidstakere både i privat og offentlig sektor skal ha styringa over sine arbeidsvilkår innen rammer fastsatt av folkevalgte organer og skal velge egne representanter til virksomhetenes styrende organer. Lønnstakermakt over eget arbeid må gjelde også i offentlig virksomhet og samvirketiltak.

Forhandlings-og streikeretten er avgjørende for fagbevegelsens innflytelse. SV er imot bruk av tvungen lønnsnemd i tariffoppgjør og støtter krav om reell streikerett og ulike initiativ for å forsvare lover og avtaleverk. Den betydningen streikeretten har for demokrati og folkemakt som motvekt til kapitalmakt veier opp for at streikevåpenet også kan utnyttes av privilegerte smågrupper.

Når privat virksomhet er en del av den totale økonomien, vil noen stadig kunne ha større inntekter og makt enn andre. Kampen mot ulike former for overklasse og eliter - kampen for å spre makt og dele inntekt, vil derfor fortsette også under nye samfunnsforhold.