Kronikk om sikkerhetspolitikk: Tenk nytt, lille land

I dag blir en uttalelse om sikkerhetspolitikk, som skal behandles på landsmøtet i mars, sendt til landsstyret. Uttalelsen ligger nederst i saken. Her følger SV-leder Audun Lysbakkens kronikk om uttalelsen som er publisert i Klassekampen.

Det beste alternativet til Nato er borte. Men den sikkerhetspolitiske avhengigheten av USA er like problematisk som før.

Kabuls fall 15.august i fjor. Putins invasjon 24 februar. Svensk og finsk Nato-søknad 18.mai. Halvannet år med omveltninger som vil prege Norden og Europa i tiår framover. Det skjer når Norge alt har satt ned en ny forsvarskommisjon i kjølvannet av Trump, Brexit og den autoritære bølgen som går over verden.

Norsk sikkerhetspolitikk må tenkes på nytt. Alle partier må ta tradisjonelle standpunkt til ny vurdering. For venstresiden trengs en ærlig debatt om hva som nå er riktig strategi for å nå våre sikkerhetspolitiske mål. For de andre partiene må det bety at det endelig kommer en ærlig diskusjon om hvor avhengig vi kan være av USA.

Tre brudd og tre svar

Kabuls fall vil bli stående som symbol på at USAs makt er mer begrenset enn før. Landet er også så herjet av indre konflikt at demokratiet ikke kan tas for gitt.

Putins invasjon understreker hva hans regime er: Et ytre høyre-diktatur som livnærer seg på en nasjonalkonservativ og militaristisk ideologi, og et økonomisk system som gir oligarkene all makt. En slik kombinasjon av høyrenasjonalisme og økonomisk avkobling øker faren for aggresjon og konfrontasjon.

Krigen har drevet Sverige og Finland inn i Nato. Det er ikke en utvikling nordisk venstreside har ønsket, men det er likevel historisk at Norden nå står samlet.

Solidaritet med Ukrainas frihetskamp må være en hovedoppgave for venstresiden. Fordi anti-imperialister må støtte et folk som angripes av en stormakt. Og fordi invasjonen truer så mye som er viktig for oss, folkerett og et Europa hvor grenser ikke kan krenkes med voldsmakt.

Den politiske utviklingen i USA skaper usikkerhet om det langsiktige fellesskapet over Atlanteren. Diskusjon om alternativer til avhengigheten av USA melder seg for alvor. For Norge kan den tragiske slutten på Afghanistan-krigen innebære at tiden med deltakelse i USA-ledede kriger omsider er over.

Med et samlet Norden i Nato vil det nordiske forsvarssamarbeidet skyte fart. Den gamle visjonen om en nordisk solidaritetserklæring til felles støtte og beskyttelse, og en tett samordning av de nordiske landenes forsvar, kan virkeliggjøres. Nato-medlemskap hindrer ikke at Norden fordyper sitt eget samarbeid på en slik måte.

Alene eller sammen?

Fortsatt er det svært gode grunner til å mene at dagens Nato ikke er den beste løsningen for Norge. Medlemskapet innebærer betydelig press for å samordne norsk utenrikspolitikk med amerikanske stormaktsinteresser. Det blir brukt til å avvise norsk støtte til FNs atomvåpenforbud. En allianse som sier den forsvarer demokratiske verdier, verner likevel om interessene til Orban og Erdogan.

Venstresidens mål bør derfor være det samme som før: en norsk, nordisk og europeisk sikkerhetsordning som ikke er avhengig av USA. Med den økende tvilen rundt framtidige amerikanske sikkerhetsgarantier har dette målet fått mer tyngde, ikke mindre. 

Usannsynlig er det heller ikke. Etter krigen i Ukraina kan det komme nye muligheter til å skape bredt europeisk samarbeid om sikkerhet, de må brukes bedre enn de tapte mulighetene på 1990-tallet. Med USAs vending mot Asia og viktige europeiske lands ønske om større autonomi i sikkerhetspolitikken kan Nato også forandre seg.

Nato-kritikken og venstresidens mål for sikkerhetspolitikken består. Men en norsk utmelding er ikke lenger den beste planen for å få det til.

På kort sikt fordi Norge ikke har et nasjonalt forsvar som er forberedt på å stå alene. Det ville heller ikke være riktig tidspunkt når Ukraina er i krig og det trengs en samlet europeisk front mot Putins aggresjon.

Men også på lengre sikt. Når Sverige og Finland går inn i Nato forsvinner alternativet om et nordisk samarbeid på utsiden. Norden bør være hjørnesteinen i venstresidens sikkerhetspolitikk. Og jeg tror at en kollektiv og gradvis endring av sikkerhetsordningene i Europa er en mer realistisk oppskrift på forandring enn at Norge skal handle alene.

Veien fram

Norsk sikkerhetspolitikk må endres. En god begynnelse er å endre posisjon i Nato. Norge burde være et land som jobber for at forsvarssamarbeidet kun skal handle om forsvar. Muligheten til å føre krig utenfor eget område må skrotes, atomvåpenstrategien endres og stemmen heves mot Tyrkias overgrep mot kurderne. Forsvaret må forbli hjemme. En slik politikk vil ha betydelig folkelig støtte.

SV har vist at våre prinsipper om fred, suverenitet og solidaritet står fast, men at vi er villig til å innta nye standpunkt for å håndheve dem i en ny tid. Alle partier må gjøre det samme. Autopiloten i utenrikspolitikken må skrus av. Den vestlige enigheten i møte med Ukraina-krigen har fått mange til å puste ut og late som om motsetningene som har vokst fram de siste årene er borte. Slik er det jo ikke.

Norge trenger en sikkerhetspolitikk for framtiden. SVs bidrag kommer på landsmøtet i mars. Med det utfordrer vi også de andre partiene til å utfordre seg selv. Hvem tør å tenke nytt?