For en grundig gjennomgang av temaet, kan du lese SVs siste rapport om ulikhet.
Vi nordmenn liker å tro at vi bor i et samfunn med høy grad av likhet. Sannheten er at de økonomiske ulikhetene i Norge er store, og at de har økt de siste årene.
Gjennom åtte år med Høyre-regjering fikk de rikeste en stadig større andel av kaken. De rikeste 0,1 prosentene økte sin andel av den totale nettoformuen i Norge med 40 prosent under åtte år med Høyre-styre, og eier nå 11,8 prosent. De rikeste 10 prosent eier godt over halvparten. Formuesulikheten i Norge er på nivå med Storbritannia, og høyere enn i land som Spania, Frankrike og Italia.
Samfunnets superrike tjener enda mer enn vi trodde. Forskning fra SSB viser at den rikeste prosenten tjener 20 prosent av all inntekt, samtidig som de ikke betaler høyere andel skatt enn en sykepleier. 370 personer tjener 6 prosent av all inntekt i Norge, når vi regner med eierinntekter i selskaper.
De superrike har fått stadig mer makt og innflytelse over norsk politikk og samfunnsliv, og både pengene og makten går i arv til neste generasjon.
Fattigdommen økte også under Erna Solberg. Barn som bor i familier med vedvarende lavinntekt økte både i andel og antall under Solberg-regjeringen. Det ble over 30 000 flere fattige barn mens Erna Solberg regjerte. SV har sammen med Ap/Sp-regjeringen reversert høyresidens usosiale kutt i brillestøtte til barn, barnetillegg for uføre, feriepenger på dagpenger, arbeidsavklaringspenger mm.
Etter vi fikk en ny regjering har veksten i ulikheten stanset, og barnefattigdommen har avtatt, men fortsatt er ulikheten for stor. Det trengs fortsatt en kraftfull politikk for å bekjempe ulikhetene: en rettferdig skattepolitikk og en satsing på velferd, en ny boligpolitikk og et trygt arbeidsliv.
I dyrtiden vi er inne i nå trengs det målrettede tiltak for å forhindre og bekjempe fattigdom. Vi har økt barnetrygden, uføretrygden, minstepensjonen, studiestøtten, bostøtten og sosialhjelpen, og ikke minst strømstøtten. Men vi må gjøre mer for å omfordele fra de som har mest til de som har minst, og sikre felles velferdsgoder til alle.
Fagbevegelsen er også helt avgjørende for å sikre lav ulikhet. Sentrale lønnsoppgjør har løftet inntekten til dem som tjener minst, samtidig som lønnen på toppen blir holdt igjen. Dette er også et viktig bidrag til produktiviteten i økonomien: Når lønnsnivået går opp, lønner det seg mer å investere i ny produktivitetsfremmende teknologi.
Det er rettferdig i seg selv at det er små forskjeller på fattig og rik. Lav ulikhet gjør også at folk stillere likere på startstreken i samfunnet. Samfunn med lav ulikhet er generelt også bedre å bo i, med høyere tillit, bedre helse og mindre kriminalitet. Høy ulikhet forringer fellesskapet og demokratiet, og gir mer makt til de rikeste til å påvirke samfunnsutviklingen. Det er altså mange gode grunner til å være for lav ulikhet. I grunnen er det ingen gode grunner til å være mot, med mindre man er blant de aller rikeste i samfunnet.